Veivalser brukes til å tråkke, elte og komprimere jord for å bygge fundamenter, demninger og elvebredder. Før midten av-1800-tallet var vestlig veibygging hovedsakelig avhengig av grusbelegg, med komprimering hovedsakelig oppnådd gjennom naturlig kjøretøyrulling. Oppfinnelsen av steinvalsen i 1858 ansporet utviklingen av grusdekker, noe som førte til den gradvise fremveksten av hestetrukne valser for komprimering – den tidligste prototypen av veivalsen. I 1860 dukket dampvalsen opp i Frankrike, og fremmet og forbedret konstruksjonsteknologien og kvaliteten på grusdekker ytterligere, og akselererte prosessen.
Tidlig på 1900-tallet ble grusdekker globalt anerkjent som det beste veidekket, og begrepet komprimering ble etter hvert kjent. Det dukket opp veiruller på ulike veianleggsplasser. Oppfinnelsen av forbrenningsmotoren på midten av-1800-tallet brakte en enorm vitalitet til utviklingen av komprimeringsutstyr. Den første forbrenningsmotordrevne{10}}veivalsen ble født tidlig på 1900-tallet. Etter dette kom den pneumatiske dekkvalsen, og sauefotrullen og den glatte trommelvalsen dukket opp nesten samtidig. Det ble utført forskning på komprimeringseffekten til statiske valser, og konkluderte med at å øke valsens vekt kunne øke dens lineære trykk, og dermed forbedre komprimeringen. Derfor ble det i en betydelig periode fokusert på å utvikle valser med stor tonnasje; de største pneumatiske dekkvalsene veide en gang over 200 tonn. Men i løpet av denne perioden fokuserte endringer i valser først og fremst på forbedringer i kraft og form.
